Følelsen jeg fikk, ville jeg gi tilbake

Susann er fra Syria. Hun kom til Norge svært ung, og uten noe nettverk eller familie rundt seg skulle de etablere seg i et nytt land. Med mannen som jobbet svært mye, ble hun mye alene med de tre barna de hadde. Hun kunne ikke norsk og lite engelsk, og hadde store problemer med å forstå og bli forstått.

Jeg husker en gang, vårt yngste barn, bare noen måneder gammel hadde fått ørebetennelse og gråt mye. Jeg hadde vært hos lege og fått antibiotika, men det hjalp liksom ikke. Han gråt og gråt, og dagene gikk. Til slutt måtte vi gå tilbake til legen. Jeg forsøkte å forklare på min dårlige engelsk at jeg syns det var vanskelig å få all medisinen inn i øret, det meste rant bare ut igjen. Legen ble jo veldig overrasket, og måtte forklare at medisinen skulle sprøytes i munnen og ikke i øret.

Susann ler litt. Alt gikk bra, og i dag kan hun smile av det, men det var en utfordrende tid med så mye nytt, og så mye man ikke forsto.

Jeg manglet en mamma å spørre rett og slett. Noen som kunne være sammen med meg, og svare på sånne enkle spørsmål. Jeg hadde ingen.

Susann fikk etter hvert vite om Eplehagen barnehage, en åpen barnehage hvor foreldre kan ta med seg barna og være der, sammen med andre foreldre. Der traff hun Gunhild.

Gunhild var koordinator i Home-Start, og var der med en annen familie. Susann og Gunhild kom raskt i prat. Gunhild ville gjerne komme på besøk til Susann og familien, og de fikk tatt en prat om situasjonen. Susann gikk egentlig på norskkurs, men måtte avbryte dette da hun fikk barn. Hun hadde ingen barnehageplass, og måtte være hjemme. Gunhild fikk hjulpet henne med å søke barnehageplass, og det løste seg.

Susann lærte seg norsk, og ville gå mer på skole. Hun snakket med Gunhild om dette, og hun fikk en familiekontakt som kunne være hos henne en gang i uka. Da tenkte hun at hun skulle klare å gå på skolen. Familiekontakten var sammen med Susann og barna, og noen ganger bare barna. Hun hjalp med søknader og skjemaer, og de fikk snakket masse norsk.

Hun var så snill. Hun viste meg rundt i Oslo også, så jeg kunne bli litt mer kjent med byen jeg bodde i. Vi kunne gå på kafe sammen, eller vi var hjemme hos oss og spise sammen. Det var veldig hyggelig. Jeg kjente nesten ingen på den tiden.

Koordinator Gunhild drev også tekstilverkstedet, en møteplass for småbarnsfamilier, hvor det er aktiviteter til både barn og voksne. Veldig mange familier kommer hit en gang i måneden.

Vi var der hver gang! Barna mine fikk mange venner der, og jeg fikk venner. Det var jo på Bøler, og det var mange som bodde i nabolaget, så vi fant vårt nettverk. Da hadde vi plutselig mange å være sammen med, og vi møttes også utenom tekstilverkstedet.

Susann kan fortelle at hun kjente seg mye sterkere etter perioden hun hadde familiekontakt. Det gjorde at hun fikk selvtilliten til å gå på skole. Det ble videregående skole på Rosenhoff, og deretter høyskole. Hun ville jobbe med barn, og ble barnehagelærer og fikk seg jobb som pedagogisk leder rett etter studiet.

Jeg følte meg så liten og dårlig den første tiden i Norge – at jeg ikke fikk til så mye. Men jeg skjønner jo nå at jeg egentlig var veldig sterk.

Susann har fortsatt å komme på tekstilverkstedet, selv om barna nå er voksne og ikke er med mer. Hun hadde et ønske om å bidra, og spurte om hun kunne være frivillig og hjelpe til. Da spurte Gunhild om hun ikke også hadde lyst til å bli familiekontakt.

Den følelsen jeg fikk, når jeg fikk familiekontakt, den ville jeg gi tilbake til noen andre.

For Susann betød det å ha en familiekontakt å ha noen å snakke norsk med, og se Oslo og Norge, med alle sine variasjoner med «norske briller». Det å komme ny til ett annet land betyr ikke bare et nytt språk som skal oversettes, men en hel kultur. Begge deler trenger en tolk. Det å ha en familiekontakt gjorde at hun fikk oppmuntring og tro på at hun kunne ta en utdanning, og få seg en jobb.

Susann tenker at hun har mye å bidra med, men sin erfaring med nettopp å være ny i landet, og har lyst til å komme inn i en familie hvor hun kan bruke den erfaringen.

Nå gleder seg til å møte en ny familie.