Spor av gylne øyeblikk

Oppstart

I 2005 ble Wenche Øyen ansatt i 100% prosjektstilling for tre år. Følgende avdelinger fikk midler for de tre første årene: Aline Barnevernsenter i Oslo, HSF Bergen (Kirkens Bymisjon), HSF Forus (Kirkens Bymisjon Oslo), HSF Trondheim (Kirkens Bymisjon), og HSF Tønsberg. En prosjektgruppe bestående av koordinatorer fra disse avdelingene og prosjektleder hadde to møter per år.
Prosjektgruppa var opptatt av:
• Diagnoser skal ikke være rettesnor for om familien skal få hjelp, ettersom man erfarte at diagnoser ofte kommer på plass etter flere år. Man tenkte at barn med diagnoser mottar hjelp via lovpålagte tjenester, og det kunne derfor være større utfordringer der barnet ikke har en diagnose.
• HSF skal være et supplement, ikke “i stedet for” lovpålagt hjelp.
• Sette søkelys på funksjonshemmede barns søsken, HSF kan være et viktig tilskudd til familiens behov.
• Undersøke om koordinatorene må være mer aktive i familier med kronisk syke eller funksjonshemmede barn, der familiene kan ha større behov for gode samtaler, eller større behov for støtte fra familiekontakten.
• Skape realistiske forventninger fra helsepersonell, der familien maksimalt kan få hjelp fra en familiekontakt i ett år, men at mest vanlig med seks måneder.
• Ingen hjelp og støtte til familier som kun har barn over skolealder.
I 2007 var man inne i det tredje og siste året med prosjektmidler fra BFD, og fem ulike avdelinger hadde mottatt midler til en ekstra koordinatorstilling (mellom 50-100 %). På slutten av året ble det klart at HSFN kom til å motta midler også i 2008, og man fikk deretter midler år for år. Man ønsket at kommunen/organisasjonen på sikt skulle skaffe egne midler etter de tre første årene var over, men dette viste seg å være vanskelig. Tilbakemeldingen fra kommunene var at HSF var viktig for familiene, men at familier med kronisk syke barn / barn med funksjonsnedsettelse hadde så mange lovpålagte tjenester at de ikke ville prioritere å lønne en koordinator.
Fra 2009 ble tilbudet utvidet fra fem til syv avdelinger, og midlene ble gitt for tre år av gangen.
I 2010 satte prosjektleder i gang med å utvikle et eget kursmateriell for den ene kurskvelden for familiekontakter som omhandlet prosjektfamilier.

Faste midler
Fra 2011 ble prosjektmidlene fast og dermed innbakt i årlig sum fra Barne- og Familiedepartementet, men fra 2012 ble dette overført til Bufdir. Konsekvensen ble at midlene kom senere på året, noe som var utfordrende for avdelingene.
Prosjektleder hadde vært med siden oppstarten av prosjektet, og ble pensjonist i 2013 etter 8,5 år som prosjektleder.

Prosjektrapport

“Spor av gylne øyeblikk”

Møtene i prosjektgruppa hadde tidligere i stor grad dreid seg om oppsummeringer fra de ulike avdelingene. Man gjennomgikk hvor mange familier som fikk hjelp, og hvilke erfaringer hver enkelt avdeling har gjort seg mellom møtene. Dette opplevdes som lite “matnyttig”, og man startet derfor med kasuser i stedet, der hver avdeling skulle forberede en kasus som skulle diskuteres i gruppa, og dette opplevdes som mer meningsfullt for deltakerne.
Fra starten het prosjektet “HSF til familier med kronisk syke barn og barn med nedsatt funksjonsevne”. Dette ble i 2016 endret til “Familier som har barn med særskilte behov”. Avdelingene fikk fortsatt midler for tre år av gangen, og når prosjektperioden utløpte oppfordret man kommunen/organisasjonen til å vedlikeholde stillingsbrøken til koordinator (dekket av kommunen/organisasjonen selv).
2020 var siste året enkeltavdelinger mottok midler. Målsetningene for prosjektet ble ansett som nådd, og målgruppen ivaretas videre gjennom det ordinære tilbudet.

Oppsummering

Mellom 2005 og 2020 har 3.295 barn i målgruppen fått hjelp og støtte gjennom Home-Start Familiekontakten. Lokale avdelinger har mottatt driftsmidler for å jobbe ekstra med målgruppen, og vi kan i ettertid fastslå at prosjektet har ført til økt kunnskap og innsikt om arbeidet med familiene og barna i målgruppen. Etter prosjektets avslutning i 2020 er tilbudet nå etablert som fast ved alle avdelinger.
I ettertid ser man at det har vært nødvendig med midlene for å kunne fokusere ekstra på målgruppen. Etter avsluttet prosjekt har man en kunnskapsbank både nasjonalt og avdelingsvis rundt hvordan man best kan møte og hjelpe disse familiene. Alle avdelingene jobber i dag med målgruppen, selv om det var utvalgte avdelinger som mottok midler i årene 2005-2020.
Arbeidet med prosjektet har gitt de ulike avdelingene og HSFN betydelig kunnskap om målgruppen, både om barna, men også familie, venner og nettverket rundt. Man har fått en innsikt i det offentlige hjelpeapparatet, om hva som fungerer og ikke. Foreldre føler seg ofte maktesløse i møte med det offentlige, og vår erfaring er dessverre at det mye som ikke fungerer godt nok. De siste årene har vi gjentatte ganger hørt politikere løfte fram frivillighet som en nødvendighet for at vi skal klare å møte omsorgsoppgavene i samfunnet. Vår erfaring er at HSF også beveger seg der offentlige hjelpetiltak ikke strekker til, eller mangler. Vi kommer til å fortsette med dette arbeidet, men ser at heller ikke vi strekker til for å fylle gapene der hjelpeapparatet ikke strekker til.
Vi ønsker med denne rapporten å synliggjøre at tilbudet fra HSF er ment å være “i tillegg til” annen hjelp fra det offentlige, men at hjelpen i realiteten ofte er “i stedet for”. Vi oppfordrer derfor til en dialog rundt dette temaet, og spesifikt hvor skal grensa gå mellom hva det offentlige tilbyr, og hva frivilligheten kan dekke.

Rapporten i sin helhet kan leses her.